På toppen av Afrika

Foran meg har jeg nå 6 dager til rådighet en topp som ruver og venter på å bli besteget: KILIMANJARO!

Jeg har ennå ikke besteget en eneste 2000 meter hjemme i Norge, så jeg har virkelig tatt i når jeg først skulle opp på en ”skikkelig” topp. 5895 moh er ingen høyde du spøker med! Lurer du på om denne toppen er noe for deg? Her er ihvertfall min opplevelse...

Dag 1

Good morning Tanzania!

Vi møter bærere og guider ved gaten vår. Vår gruppe på 13 personer møter et helt team på 48 personer som skal sørge for at vi får mat, en spot å sove på, bære bagasjen, samt hjelpe oss helt til topps. Vi begynner på 1800 meter og allerede fra start har jeg slått min norske høydepassering. Vi går i tett og frodig regnskog og etter 3 timer når vi vår første camp. Her er allerede teltet satt opp og baggen står klar foran teltet! Velkommen til campinglivet!

Dag 2

Første natt i teltet er overstått og jeg har en sove-i-telt-kode å knekke. Vi blir vekket med te klokken 06:30. Absolutt en vane jeg kan leve med! En time senere er baggen pakket og frokosten venter.

Himmelen er skyfri og vi går med evig skue opp mot Kilimanjaro. Vi går sakte med jevn stigning hele veien. Vi har hyppige pauser og vi drikker vann som tørste kameler. Vel fremme i camp 2 venter suppe og pasta til lunsj. Appetitten er det i hvert fall ikke noe i veien med.

Solen varmer såpass at jeg drister meg til shorts. Vi er jo liksom i Afrika – klart man kan gå i shorts selv om dunjakka er med! Vi er på ca 3450 moh og høyden kjennes svakt. Vi har mye tid til avslapning og kroppen er virkelig satt i feriemodus. Herlig!

Etter middag samlet vi oss rundt et bål teamet vårt hadde laget i en slags hule. Det varmet godt. Vi ble underholdt med sang og dans og når jeg kryper ned i soveposen full av bållukt, kunne jeg konkludere med at dette var nok en bra dag.

Denne kvelden er det fullmåne, stjernehimmel og blikk stille ute. Mer magisk enn dette skal du lete lenge etter.

Dag 3

Klokken 08:30 sharp sto gjengen klar. En utrolig punktlig gjeng forøvrig. Terrenget i dag er mer kupert… både opp og ned og bortover går vi. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg nesten tippet på at dagens camp ligger lavere enn gårsdagens. Men tallene sier at vi har steget ytterligere 350 høydemeter og at vi nå befinner oss på 3800 moh.

I denne campen fant vi en liten, rennende bekk. Stor lykke! Bekken var stor nok til å skrubbe vekk støv og svette og virkelig få vasket sure tær! Det var himmelsk å få på rene sokker. Campinglivets små gleder!

På kvelden underholdt vi oss selv med måneoppgang og fotomoro! Utrolig hvor kreative vi kan bli med et fotoapparat og en lommelykt!

Dag 4

Etter en vindfull natt og nok en natt med dårlig søvn…(jeg må få knekt den sovekoden snart), våknet jeg opp til en flott soloppgang. Skyene lå tungt under oss (ja, det er litt spesielt og faktisk være over skyene nå…), men her oppe skinner solen som bare det.

Morgen-te, frokost, avmarsj… tidsskjema holdes. Og i dag går det oppover…, og oppover. Vi går i retning mot Mt. Mawenzi (5.149 moh). Det taggete, spisse fjellet står i stor kontrast til det avrundede Kilimanjaro. Vi går sakte… et skritt om gangen. Du hører stadig guidene mase på oss: POLE, POLE!!! (Altså, sakte, sakte!) Hvis du bare så mye som prøve å øke tempoet bitte bitte litt, så øker pulsen som en katapult! Puuh…!

Ingen store anstrengelser her med andre ord. Jeg kjenner et snev av trykk i hodet og jeg kjenner på kroppen at vi i dag tipper over 4000 moh. Full respekt for høyden nå!

Dagens camp ligger helt ved foten av Mt. Mawenzi på 4300 moh og er en stor og åpen camp. Vi har kommet oss såpass høyt at vegetasjonen også er mer eller mindre borte. Kun noen tuster med blomster og en og annen busk finnes, men nå er det mest sand og stein. Det er en liten kulp her også. Dette er visstnok drikkevannet vårt… selv om jeg egentlig ikke ville drikke denne noe litt lysegrønne væsken… Ja, ja… det får stå til! Jeg ser jo ikke akkurat noen andre vannkilder i umiddelbar nærhet.

Vel inne i camp. Etter at bag og sekk er tømt utover i teltet, kjenner jeg hodepinen komme smygende. Matlysten er fortsatt på plass og lunsjen glir ned, men for min del blir det telttid frem til middag. Litt rolig musikk på øret og ikke en kroppsdel skal få bevege på seg nå.

Og det hjalp… Kroppen føles lettere etter te og snacks, og jeg slår i hjel litt tid med kortspill før middag. Hodepinen er historie og oksygenopptaket mitt er bra. Nå gjelder det å holde vanninntaket oppe. Det gjelder å finne riktig balanse i forhold til nattlige dobesøk. For å krype ut av den varme soveposen midt på natten frister ikke veldig…

Dag 5

Kun avbrutt av en tur ut i natt, har jeg sovet som en stein. Etter 5 dager i telt har jeg endelig klart å venne meg til ujevnt underlag og hvordan-ligge-stille-i soveposen! Turen ut i natt var for øvrig verdt bryet. Campen som på dagtid er et kaos av folk og liv lå nå badet i måneskinn og ro. Hele Mt. Mawenzi var opplyst av måneskinn og sto der som en majestetisk vakt og passet på campen. Hadde det ikke vært for kulden, kunne jeg virkelig stått her i timesvis…

Kl 06:00 hører jeg det er full fart i leieren, men jeg blir liggende til teen blir servert. Utenfor soveposen er det fortsatt kaldt og dunjakken er heldigvis innenfor rekkevidde. Så fort solen stikker frem, er det godt og varmt, men i dag ligger det et lett skydekke rundt fjellene… og slikt viser det seg at det skal bli gjennom hele dagen. Den flotte utsikten mot målet vårt uteblir i dag. I dag kan vi se stien og siste camp hele veien. Det er bare stein og grus på stien og den er lett å gå. Vi har jevn stigning hele veien og vi skal opp 400 høydemeter for vi camper for siste gang før toppstøtet. I dag begynner det å krible i magen – for toppen er faretruende nær!

På veien går vi forbi et flyvrak. Mark, vår lokale guide, forteller at her døde 4 italienere i 2008.

I dag spiser vi lunsj på veien. Matteltet sette opp og det kunnet ikke passet bedre med en ”innendørs” lunsj akkurat nå. Vinden har økt og det blåser godt rundt ørene. Det siste stykket opp til campen er seigt. Jeg kjenner at kroppen har hatt det bedre. Men så fort vi slår oss til ro i campen, trives kroppen så mye bedre. Vi samles i matteltet og får litt info om den kommende natten. Vi spiser middag og går så i teltet for å hvile. Her skal all energi samles før vi setter av gårde kl 23:30

Dag 6 Toppstøtet

Timene før vi skal starte er kalde. Jeg sliter med å få varmen i soveposen. Jeg får noen timer søvn og våkner opp med en skallebank uten like. Nå er det bare å kle på seg alle klærne som er lagt frem. Det er kaldt og vi skal gå sakte, så nok og riktige klær er alfa omega.

Klokken er 23:30, det er bekmørkt og stjerneklart. Det er en lang rekke med hodelykter som står parate. Vi skal gå i rekke og vi får ikke lov til å forlate rekka uten å melde fra. Den bratte stigningen begynner umiddelbart. Jeg tror ikke jeg har gått mer enn 20 minutter før en av de lokale guidene kommer å tar sekken min. Han må nok ha oppdaget at jeg begynte å slite før jeg ble oppmerksom på det selv. Hodepinen var kommet for å bli…

Ett skritt om gangen. Følg personen foran deg… pust… dype magedrag! Og jeg pustet… tungt! Jeg slet og vi hadde akkurat begynt! Jeg frøs ikke når vi gikk, men så fort vi hadde en liten pause hutret hele kroppen. Guidene passet på oss, og det var veldig betryggende å ha de rundt seg.

Etter et par timer måtte jeg ta en hodepinetablett. Nå var kvalmen et faktum også! Jeg prøvde å spise, men aldri har jeg brukt så lang tid på å få ned noe som kunne gi meg energi. Etter en stund sier en av deltakerne til meg. ”Nå er vi halvveis!” Det var oppløftende ord og jeg fortsatte med ett-skritt-om-gangen. Rett før Gilmans Point (5685 moh) slet jeg med balansen. Jeg var sinnsykt sliten, trøtt og utmattet. Men jeg skulle opp!!! Jeg ble både støttet og nærmest dyttet meg opp. Det var utrolig stor hjelp.  På toppen fikk jeg i meg litt energy gel og kviknet akkurat såpass til at jeg fikk med meg hvor flott det var rundt meg. Solen var i ferd med å stå opp og lyset som la seg over toppen var fantastisk. Nå måtte jeg holde ut de siste meterne slik at toppen var et faktum! Den siste biten var lang og seig, men vi gikk med museskritt og toppen nærmet seg.

YES!!! Klokken var 08:30 og jeg kunne konstatere at jeg sto på Afrikas høyeste topp og verdens høyeste frittstående fjell! Jeg var så glad og så sliten at jeg bare måtte sette meg ned og felle noen tårer! Dette er definitivt ikke hverdagskost! 11 av 13 på toppen – det er godt gjort!

Men så… toppen er én ting. Jeg er fryktelig sliten og utmattet, men jeg må jo komme meg ned. Formen var fortsatt elendig. Nå hadde solen tatt tak, så fra å fryse til å svette. Av med tykke ullgensere og ekstra lag med fleece. På vei ned tok kvalmen skikkelig tak og det lille jeg hadde fått i meg kom opp. Ja, ja… nå var magen tom, men kvalmen var i det minste borte. Aron, en av de lokale guidene, nærmest støttet meg hele veien ned. Beina var helt gele og trøttheten i kroppen ville ikke slippe.

Etter en noe strevsom ferd både opp og ned, var det bare å pakke seg ut av teltet, få i seg litt mat slik at vi kunne fortsette ned til neste camp. Aller mest hadde jeg bare lyst til å legge meg ned å soooove!

Jeg kviknet til etter å ha fått i meg litt mat og jeg innså at i denne høyden var det ikke noe vits i å være lengre enn nødvendig. Kaldt er det også når mørket faller på. Veien ned til neste camp var heldigvis fin og lettgått… og bare nedover! Klokken 20:00 lå jeg i soveposen strålende fornøyd med dagens strabasiøse ferd til toppen av Kilimanjaro! Det eneste jeg lå og tenkte på var hvordan mitt reisefølge visste at vi var halvveis – han hadde jo ikke gått der før. Ja, ja.. en god motivator skader ingen!

Dag 7

Fantastisk å våkne opp og vite at dette var siste natt i telt her i Kilimanjaro traktene. Alt jeg har er støvete og møkkete og en real dusj står øverst på ønskelisten nå. Lukten av våtservietter har satt sine spor…

I dag har kokken erstattet den daglige frokostgrøten med pannekaker til stor begeistring hos oss fjellgeiter! På vei ned har vi et høyt og jevnt tempo. Luften blir bare bedre og bedre og det er en fornøyelse å puste inn den friske luften fylt med masse oksygen. Vi møter flere grupper som er på vei opp. Akkurat nå er jeg glad jeg ikke er en av dem, men jeg unner de virkelig den opplevelsen de har foran seg.

Ned i gaten venter kald øl og cola. Mmmmmm!!! Vi signerer oss ut og gjør oss klare for avslutningsseremonien med guidene og bærerne. I alt har 48 mann fulgt oss på turen. De har gjort en imponerende innsats med å bære opp alt vi har trengt på turen.

Så, jeg ser med langt blikk opp på Kilimanjaro og tenker: Fantastisk opplevelse, men nå er den toppen krysset av listen en gang for alle... det skal myyyyye til før jeg går opp dit igjen. Heldigvis glemmer jeg smerte fort, så jeg får vel aldri si aldri!

Asante Sana Kilimanjaro & Tanzania!

(Dette var et tilbakeblikk fra en av mine fantastiske turer. Denne turen gjennomførte jeg sommeren 2012)