Himalaya fra sykkelsete - del 2: Eventyrlandet Bhutan

Dette er en reiseskildring fra min tur i Bhutan, som er del 2 av min sykkeltur i Himalaya. Bhutan måles i brutto nasjonal LYKKE og er et lite kongedømme som først ble åpnet for turisme i 1961. Turismen er unik og det koster 200 USD per dag å oppholde seg i landet, noe som gjør Bhutan til verdens dyreste land å besøke. Derfor er det nesten garantert fri for backpackere her, i motsetning til Tibet og Nepal. I Bhutan er det forbudt å handle tobakk, risen er rød, menn går i tunika og peniser er tegnet på husveggene. Bhutan fasinerte meg veldig og fikk en helt spesiell plass i mitt hjerte…!

Ved grensebyen Phuentsoling møter vi vårt nye reisefølge; 3 herrer i kimono! Eller..., i hvert fall noe som ligner en tunika for menn som kalles Gho. Dette er nasjonaldrakten i Bhutan og man er pliktig til å bruke denne i alle offentlige sammenhenger, på skole eller på jobb. Damenes utgave heter Kira. 

Vi blir fraktet til hovedstaden Thimpu som har vært Bhutans hovedstad siden 1961 og er i dag verdens minste hovedstad. Hotellet vi skal bo på ligger rett utenfor byen opp i en ås med flott utsikt. 

Byggestilen er helt annerledes her enn i nabolandet India. Det bygges store hus i tre med kunstferdige dekorasjoner og utskjæringer, ofte krysset med et sverd på hvert hjørne eller over døren for å beskytte mot det onde. Skog, fjell og daler er nærmest uberørt av forurensing og kommersiell utnyttelse. Vår lokale guide, Ugyen, forteller at flere av fjelltoppene i Bhutan er hellige og dermed forbudt å bestige. Naturen her i Bhutan er i motsetning til Sikkim i India, mer lik norsk natur faktisk. Tror nok det kalde draget hjelper på den norske følelsen også. Vi sykler til det over 300 år gamle Tago klosteret, som er et av de mest imponerende i Bhutan. For å nå dette må vi gå ca 30 minutter til fots. Vi kommer midt i bønnestunden til munkene, men får allikevel tillatelse til å gå inn å se. Jeg får nesten gåsehud inne i klosteret der jeg ser munkene sitte å nynne i en transelignende tilstand. Det er fascinerende. 

Ettermiddagen bruker vi til å rusler rundt i Thimpu. Endelig en by med avslappet atmosfære. Thimpu er faktisk verdens eneste hovedstad uten trafikklys! Her dirigeres de få kryssene med veivende politimenn. Med et litt våkent blikk ser jeg at det henger chili overalt til tørking og senere på kvelden blir jeg presentert Bhutans spesialitet: Cheese Chili – og det er akkurat det det er: en gryte med chili i smeltet ost.  Maten i Bhutan er en drøm for vegetarianere. Grønnsaker i alle varianter. Jeg storkoser meg med alle disse rene gode smakene fra grønnsakene blandet med gode, ofte sterke sauser. Vi spiser også Bhutansk rød ris som er en ristype som kun dyrkes i Bhutan. I Thimpu kjøper jeg postkort som jeg skal sende hjem til noen få utvalgte.  Selv jeg skal ha et kort stemplet fra Bhutan i postkassen når jeg kommer hjem!

Neste morgen starter med frost på sykkelsete. Vi starter nedover noen kalde hundre meter, og det er hakket før neglesprett og vi må stoppe å varme oss underveis. Vel nede har solen fått et overtak og de varme klærne må av. Nå skal vi opp ca 1000 høydemeter og vi kommer til Dochu-La passet på 3088 moh, turens høyeste og desidert flotteste punkt. Her opp er det bygget 108 vakre stupaer og sammen med de 1000-talls bønneflagg som er her, og har du ikke mistet pusten etter å ha syklet i denne tynne luften, mister du den i hvert fall nå. 

Været er med oss og vi har krystallklar utsikt over fjellkjedene i øst Himalaya. Herfra ser du Masageng på 7194 moh som er nest største topp i Bhutan. Så bærer det nedover for tidenes lengste nedoverbakke for min del. Nå skal vi nedover nærmere 1800 høydemeter fordelt på 40 km! Jeg har hørt at i Bhutan dyrker de fruktbarheten, og det ser jeg nå. Husene er prydet med peniser i alle former og farger - akkurat som den mest naturligste sak i verden.

Vår 3. dag på sykkel i Bhutan går via Punaka Dzong. Dzong fungerer som administrasjonssenter, kloster, festning og brukes også ofte i forbindelse med festivaler. Punakha (1250 moh) var Bhutans hovedstad i 300 år. Den første kongen, Ugyen Wangchuck, ble kronet her i 1907. I dag er det munkene som benytter dette i vintermånedene.

Vi sykler forbi et lokalet marked og må stoppe opp å ta en titt. Her ser jeg endelig "Beetle nut" som bhutaneserne titt og ofte går å tygger på. Dette gjør at de får helt rødt spytt og ser igrunn til tider noe snåle ut da leppene også blir farget mørke røde...:)

Pga et gjestmildt klima og elvene Pho Chu (hun) og Mo Cho (han) er Punakha den aller mest fruktbare dalen i Bhutan. Vi sykler langs elven og får testet hvordan det føles å sykle over en hengebru på flere hundre meter. Det kiler i magen!  For å rekke dagens mål, blir vi busset ca 50 km før vi hiver oss på sykkelen igjen. Landskapet her er nesten litt trolsk. Det er skjegg på trærne og en sval kaldt vind kommer smygende. På toppen av passet er vi over 3000 moh og solen har gått ned. Det er et ord for det: Brrrr!!!! Bussen med de varme klærne var langt foran oss, så det var bare å bite tennene sammen. Vi ankom hotellet samtidig med bekmørket! Her kommer vel turens største overraskelse for min del. Her finnes ikke strøm og ikke varmt vann! Men vi serveres varmt te foran en glovarm peisovn. Jeg ble sittende ved denne ovnen helt til jeg skulle gå å legge meg på mitt 9 graders kalde rom! Jeg fikk varmeflaske – og det var kjærkomment!

Morgenen etter startes med en varm kopp te ute i solen. Og da ser jeg hvor fantastisk dette stedet er. Landsbyen vi er i nå, heter Phobjikha. Her overvintrer de sjeldne svarthalsede tranene som kommer fra høylandet i Tibet. Herfra skal vi videre til Paro (2280 moh). Her finner vi den største turistattraksjonen i Bhutan; Tiger Nest (Taktshang) klosteret. Dette er Bhutans høydepunkt, og får å komme må vi gå til fots i 1,5 time. Det er bratt og varmt. Klosteret i seg selv er ikke så stort, men beliggenheten er unik. Klosteret er bygget på en fjellskrent og å se dette klosteret klore seg fast til fjellhyllen over et 800 meter høyt stup ned til Parodalen er uslåelig. Klosteret ligger på 3120 moh og ble bygget for over 1000 år siden. På vei tilbake klarer jeg nesten ikke ta blikket fra dette stedet som alle munker har som mål å besøke minst en gang i livet. Tiger Nest er det helligste buddhistiske monumentet i Himalaya. Sagnet sier at Padmasbhava kom hit flygende på ryggen av en tiger, derav navnet ”tigerens rede”.

Alle reiser har en slutt - og desverre denne også! Menneskene, naturen, atmosfæren og levestilen i Bhutan har virkelig satt sine spor i meg! Aldri har et land før fasinert meg så mye. Jeg bare må tilbake hit en gang til! Og jeg føler meg så utrolig heldig som har fått muligheten til å oppleve dette landet! 

Vil du vite mer om Bhutan, så ta gjerne en titt på denne dokumentaren av Michael Pallin: