onsdag 30. oktober 2013

Savannens hemmeligheter


Etter å ha besteget min første 5000 meter (og såååå nærme 6000 meter da....), er det på tide å "feire" med et par late dager på safari...


Dag 1

Etter en forsinket flytur fra Tanzania, litt logistikkmisforståelse rundt bagasjen i Nairobi samt en kortere flytur i en twin otter over savannen, lander vi endelig på safariens destinasjon: Masai Mara. Tross forsinkelsen får vi en liten forsmak på safarien. Allerede etter 20 minutter får vi se en flott geopard med 2 små nøster på ca 4 uker. Moren har drept et dyr som de 2 små spiser av. Geopard er av sjeldenheten, så dette er jo virkelig en suveren start. Videre ser vi også en flokk elefanter, sebraer, Thomson´s gazeller og et par vortesvin - eller "Pumbaa" som de så søtt også kan kalles.


Dagen avsluttes med samling rundt bålet. Allerede ved 22-tiden glipper øynene og det er på tide å finne teltet jeg skal sove i. Vel, telt og telt… det er både dusj og toalett i teltet, så campinglivet har fått nye dimensjoner.


Dag 2
Klokken 04:50 kimer vekkerklokken. Hvem har sagt at safari er slaraffenliv?

Opp og hopp og inn i klærne… nå skal vi på ballongsafari! Etter en kort kjøretur ankommer vi basen for luftballongene. Vi får en kort briefing og kurvene vi skal være i ligger klare på bakken… Ja, de ligger… og vi kryper inn og legger oss til rette i kurven. De gigantiske ballongene blåses opp med varmluft og de stiger sakte med sikkert opp. Til slutt tar de tak og løfter hele kurven opp slik at vi kommer opp fra liggestilling til sittestilling. Når ballongen er stabil og på vei opp kan vi reise oss og nyte utsikten… og for en utsikt! Vi får straks øye på en liten flokk giraffer som elegant vandrer over savannen. Litt senere ser vi et par sebraer samt dyretråkk i alle retninger. Utsikten er formidabel og det er bare å nyte i fulle drag.

Frokosten i dag skal nytes ute. På veien bort støter vi på en løvinne som slikker sol. Etter en liten stund trasker hun bort til bekken for å slukke tørsten. Hun er bare noen få meter fra oss og bryr seg tilsynelatende ingenting om at vi bruker henne som et yndet fotoobjekt.

Frokosten er tilrettelagt ved en liten elv. Vi får servert den beste frokosten noensinne - med champagne!!! Vi får enda mer champagne og synes livet rett og slett er herlig der vi sitter med både flodhester og krokodiller bare et stenkast unna. Senere på dagen besøkes en liten Masai-landsby. Vi ønskes velkommen med dans og hopping for guttene og mer dans for damene. At vi regelrett danser i kumøkk bryr de seg ingenting om.  Her bor kuer og mennesker om hverandre. Husene er bitte-bitte-små, og på de ca 20 kvm husene er på, er det til og med et eget rom for de minste kalvene. 

Etter omvisningen er det tid for mer safari. Vi ser giraffer, elefanter, ”Blue-jeans”, mer gazeller, sebraer, vortesvin – you name it! Høydepunktet kommer når vi får høre om en flokk løver som har drept en flodhest. Vi finner åstedet og sluker synet. Løvene spiser godt og selv om flodhesten ble drept samme dag, kan du høre fluene surre og kjenne lukten av dødt dyr.

Videre får vi beskjed om at en leopard er oppdaget. Wow – dette er den vanskeligste å se av de 5 store, så dette er spennende. Vi følger etter de andre jeepene og stopper ved et skogholt. Leoparden er ikke lett å se der den smyger seg frem mellom buskene, tydeligvis på jakt etter noe å spise.

For en dag! Dagen fordøyes med middag, prat og vin. Alle er enige om at livet på savannen er topp!
 
Dag 3
Kl 06:30 sitter vi allerede parate i jeepene klare for nye oppdagelser. Vi støter på en gjeng hyener som gnager på noen rester av et dyr. Senere oppdager vi en flokk gribber som også er på restejakt. Tre sjakaler vandrer også rundt i håp om å få en smakebit, men her er det tydeligvis gribbene som regjerer. Ellers er det en stille og rolig morgen på savannen.

I campen skal vi slå i hjel noen timer før vi må tenke på returen tilbake til gamlelandet. Vi finner oss til rette i godstolen og slumrer i solen. Livet er hardt!

Jeg ser tilbake på nok en fantastisk ferie der jeg har besteget Kilimanjaro og fått en god smak på hva som gjemmer seg i savannene i Afrika! Jeg har sett 4 av de 5 store og lurer på om jeg faktisk må tilbake en gang slik at listen blir komplett?

Asante sana, Masai Mara & Kenya!




(Turen er fra sommeren 2012)


lørdag 26. oktober 2013

Hvordan forberede seg til en tur når du ikke vet hvor du skal?


La oss skru tiden tilbake til en gang i desember i fjor. I en ledig stund da jeg sannsynligvis satt å gjorde ingenting foran mac'n, dukket det opp en turnyhet på Facebooksiden til Hvitserk: "Destinasjon Ukjent"! Åhhh... Stilig! Jeg har ofte et dilemma med å velge hvor jeg skal dra på tur, og det kriblet litt i kroppen etter å bestemme seg for en ny tur nå... Dette var midt i blinken! Jeg tok kontakt med Hvitserk umiddelbart for å sikre meg en plass - og takk og lov for det! Innen dagen var omme var turen fullbooket! Snakk om respons! Så da var det bare å smøre seg med tålmodighet. 11 måneder til avreise... Det er en grunn til at jeg vanligvis ikke planlegger ferie sååå lang tid i forveien! Aaaaltfor laaaang ventetid!
Mine forberedelser så langt: ny sovepose og nye fjellsko!

Men, i dag er det bare drøye 2 uker til avreise, og jeg har fortsatt ingen anelse om hvor jeg skal. Det får jeg faktisk ikke vite før jeg er på Gardermoen.

Jeg har en pakkeliste som sier at jeg skal ha med meg sovepose, så ja... vi skal utenfor allfarvei ihvertfall! Ullgenser og badetøy... Ja, sannsynligvis skal vi bevege oss fra " sea to summit". Og til slutt er det nevnt: "lett bukse til bruk i byen..."

Hvilket fjell? Hvilket vann? Hvilken by? Ja, hvilket land???

onsdag 23. oktober 2013

På toppen av Afrika



Foran meg har jeg nå 6 dager til rådighet en topp som ruver og venter på å bli besteget: KILIMANJARO!

Jeg har ennå ikke besteget en eneste 2000 meter hjemme i Norge, så jeg har virkelig tatt i når jeg først skulle opp på en ”skikkelig” topp. 5895 moh er ingen høyde du spøker med! Lurer du på om denne toppen er noe for deg? Her er ihvertfall min opplevelse...

Dag 1
Good morning Tanzania!
Vi møter bærere og guider ved gaten vår. Vår gruppe på 13 personer møter et helt team på 48 personer som skal sørge for at vi får mat, en spot å sove på, bære bagasjen, samt hjelpe oss helt til topps. Vi begynner på 1800 meter og allerede fra start har jeg slått min norske høydepassering. Vi går i tett og frodig regnskog og etter 3 timer når vi vår første camp. Her er allerede teltet satt opp og baggen står klar foran teltet! Velkommen til campinglivet!

Dag 2
Første natt i teltet er overstått og jeg har en sove-i-telt-kode å knekke. Vi blir vekket med te klokken 06:30. Absolutt en vane jeg kan leve med! En time senere er baggen pakket og frokosten venter.

Himmelen er skyfri og vi går med evig skue opp mot Kilimanjaro. Vi går sakte med jevn stigning hele veien. Vi har hyppige pauser og vi drikker vann som tørste kameler. Vel fremme i camp 2 venter suppe og pasta til lunsj. Appetitten er det i hvert fall ikke noe i veien med.

Solen varmer såpass at jeg drister meg til shorts. Vi er jo liksom i Afrika – klart man kan gå i shorts selv om dunjakka er med! Vi er på ca 3450 moh og høyden kjennes svakt. Vi har mye tid til avslapning og kroppen er virkelig satt i feriemodus. Herlig!

Etter middag samlet vi oss rundt et bål teamet vårt hadde laget i en slags hule. Det varmet godt. Vi ble underholdt med sang og dans og når jeg kryper ned i soveposen full av bållukt, kunne jeg konkludere med at dette var nok en bra dag.

Denne kvelden er det fullmåne, stjernehimmel og blikk stille ute. Mer magisk enn dette skal du lete lenge etter.

Dag 3
Klokken 08:30 sharp sto gjengen klar. En utrolig punktlig gjeng forøvrig. Terrenget i dag er mer kupert… både opp og ned og bortover går vi. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg nesten tippet på at dagens camp ligger lavere enn gårsdagens. Men tallene sier at vi har steget ytterligere 350 høydemeter og at vi nå befinner oss på 3800 moh.

I denne campen fant vi en liten, rennende bekk. Stor lykke! Bekken var stor nok til å skrubbe vekk støv og svette og virkelig få vasket sure tær! Det var himmelsk å få på rene sokker. Campinglivets små gleder!

På kvelden underholdt vi oss selv med måneoppgang og fotomoro! Utrolig hvor kreative vi kan bli med et fotoapparat og en lommelykt!

Dag 4
Etter en vindfull natt og nok en natt med dårlig søvn…(jeg må få knekt den sovekoden snart), våknet jeg opp til en flott soloppgang. Skyene lå tungt under oss (ja, det er litt spesielt og faktisk være over skyene nå…), men her oppe skinner solen som bare det.

Morgen-te, frokost, avmarsj… tidsskjema holdes. Og i dag går det oppover…, og oppover. Vi går i retning mot Mt. Mawenzi (5.149 moh). Det taggete, spisse fjellet står i stor kontrast til det avrundede Kilimanjaro. Vi går sakte… et skritt om gangen. Du hører stadig guidene mase på oss: POLE, POLE!!! (Altså, sakte, sakte!) Hvis du bare så mye som prøve å øke tempoet bitte bitte litt, så øker pulsen som en katapult! Puuh…!
Ingen store anstrengelser her med andre ord. Jeg kjenner et snev av trykk i hodet og jeg kjenner på kroppen at vi i dag tipper over 4000 moh. Full respekt for høyden nå!
Dagens camp ligger helt ved foten av Mt. Mawenzi på 4300 moh og er en stor og åpen camp. Vi har kommet oss såpass høyt at vegetasjonen også er mer eller mindre borte. Kun noen tuster med blomster og en og annen busk finnes, men nå er det mest sand og stein. Det er en liten kulp her også. Dette er visstnok drikkevannet vårt… selv om jeg egentlig ikke ville drikke denne noe litt lysegrønne væsken… Ja, ja… det får stå til! Jeg ser jo ikke akkurat noen andre vannkilder i umiddelbar nærhet.

Vel inne i camp. Etter at bag og sekk er tømt utover i teltet, kjenner jeg hodepinen komme smygende. Matlysten er fortsatt på plass og lunsjen glir ned, men for min del blir det telttid frem til middag. Litt rolig musikk på øret og ikke en kroppsdel skal få bevege på seg nå.

Og det hjalp… Kroppen føles lettere etter te og snacks, og jeg slår i hjel litt tid med kortspill før middag. Hodepinen er historie og oksygenopptaket mitt er bra. Nå gjelder det å holde vanninntaket oppe. Det gjelder å finne riktig balanse i forhold til nattlige dobesøk. For å krype ut av den varme soveposen midt på natten frister ikke veldig…

Dag 5
Kun avbrutt av en tur ut i natt, har jeg sovet som en stein. Etter 5 dager i telt har jeg endelig klart å venne meg til ujevnt underlag og hvordan-ligge-stille-i soveposen! Turen ut i natt var for øvrig verdt bryet. Campen som på dagtid er et kaos av folk og liv lå nå badet i måneskinn og ro. Hele Mt. Mawenzi var opplyst av måneskinn og sto der som en majestetisk vakt og passet på campen. Hadde det ikke vært for kulden, kunne jeg virkelig stått her i timesvis…

Kl 06:00 hører jeg det er full fart i leieren, men jeg blir liggende til teen blir servert. Utenfor soveposen er det fortsatt kaldt og dunjakken er heldigvis innenfor rekkevidde. Så fort solen stikker frem, er det godt og varmt, men i dag ligger det et lett skydekke rundt fjellene… og slikt viser det seg at det skal bli gjennom hele dagen. Den flotte utsikten mot målet vårt uteblir i dag. I dag kan vi se stien og siste camp hele veien. Det er bare stein og grus på stien og den er lett å gå. Vi har jevn stigning hele veien og vi skal opp 400 høydemeter for vi camper for siste gang før toppstøtet. I dag begynner det å krible i magen – for toppen er faretruende nær!

På veien går vi forbi et flyvrak. Mark, vår lokale guide, forteller at her døde 4 italienere i 2008.

I dag spiser vi lunsj på veien. Matteltet sette opp og det kunnet ikke passet bedre med en ”innendørs” lunsj akkurat nå. Vinden har økt og det blåser godt rundt ørene. Det siste stykket opp til campen er seigt. Jeg kjenner at kroppen har hatt det bedre. Men så fort vi slår oss til ro i campen, trives kroppen så mye bedre. Vi samles i matteltet og får litt info om den kommende natten. Vi spiser middag og går så i teltet for å hvile. Her skal all energi samles før vi setter av gårde kl 23:30

Dag 6 Toppstøtet
Timene før vi skal starte er kalde. Jeg sliter med å få varmen i soveposen. Jeg får noen timer søvn og våkner opp med en skallebank uten like. Nå er det bare å kle på seg alle klærne som er lagt frem. Det er kaldt og vi skal gå sakte, så nok og riktige klær er alfa omega.

Klokken er 23:30, det er bekmørkt og stjerneklart. Det er en lang rekke med hodelykter som står parate. Vi skal gå i rekke og vi får ikke lov til å forlate rekka uten å melde fra. Den bratte stigningen begynner umiddelbart. Jeg tror ikke jeg har gått mer enn 20 minutter før en av de lokale guidene kommer å tar sekken min. Han må nok ha oppdaget at jeg begynte å slite før jeg ble oppmerksom på det selv. Hodepinen var kommet for å bli…

Ett skritt om gangen. Følg personen foran deg… pust… dype magedrag! Og jeg pustet… tungt! Jeg slet og vi hadde akkurat begynt! Jeg frøs ikke når vi gikk, men så fort vi hadde en liten pause hutret hele kroppen. Guidene passet på oss, og det var veldig betryggende å ha de rundt seg.

Etter et par timer måtte jeg ta en hodepinetablett. Nå var kvalmen et faktum også! Jeg prøvde å spise, men aldri har jeg brukt så lang tid på å få ned noe som kunne gi meg energi. Etter en stund sier en av deltakerne til meg. ”Nå er vi halvveis!” Det var oppløftende ord og jeg fortsatte med ett-skritt-om-gangen. Rett før Gilmans Point (5685 moh) slet jeg med balansen. Jeg var sinnsykt sliten, trøtt og utmattet. Men jeg skulle opp!!! Jeg ble både støttet og nærmest dyttet meg opp. Det var utrolig stor hjelp.  På toppen fikk jeg i meg litt energy gel og kviknet akkurat såpass til at jeg fikk med meg hvor flott det var rundt meg. Solen var i ferd med å stå opp og lyset som la seg over toppen var fantastisk. Nå måtte jeg holde ut de siste meterne slik at toppen var et faktum! Den siste biten var lang og seig, men vi gikk med museskritt og toppen nærmet seg.
YES!!! Klokken var 08:30 og jeg kunne konstatere at jeg sto på Afrikas høyeste topp og verdens høyeste frittstående fjell! Jeg var så glad og så sliten at jeg bare måtte sette meg ned og felle noen tårer! Dette er definitivt ikke hverdagskost! 11 av 13 på toppen – det er godt gjort!


Men så… toppen er én ting. Jeg er fryktelig sliten og utmattet, men jeg må jo komme meg ned. Formen var fortsatt elendig. Nå hadde solen tatt tak, så fra å fryse til å svette. Av med tykke ullgensere og ekstra lag med fleece. På vei ned tok kvalmen skikkelig tak og det lille jeg hadde fått i meg kom opp. Ja, ja… nå var magen tom, men kvalmen var i det minste borte. Aron, en av de lokale guidene, nærmest støttet meg hele veien ned. Beina var helt gele og trøttheten i kroppen ville ikke slippe.



Etter en noe strevsom ferd både opp og ned, var det bare å pakke seg ut av teltet, få i seg litt mat slik at vi kunne fortsette ned til neste camp. Aller mest hadde jeg bare lyst til å legge meg ned å soooove!

Jeg kviknet til etter å ha fått i meg litt mat og jeg innså at i denne høyden var det ikke noe vits i å være lengre enn nødvendig. Kaldt er det også når mørket faller på. Veien ned til neste camp var heldigvis fin og lettgått… og bare nedover! Klokken 20:00 lå jeg i soveposen strålende fornøyd med dagens strabasiøse ferd til toppen av Kilimanjaro! Det eneste jeg lå og tenkte på var hvordan mitt reisefølge visste at vi var halvveis – han hadde jo ikke gått der før. Ja, ja.. en god motivator skader ingen!


Dag 7
Fantastisk å våkne opp og vite at dette var siste natt i telt her i Kilimanjaro traktene. Alt jeg har er støvete og møkkete og en real dusj står øverst på ønskelisten nå. Lukten av våtservietter har satt sine spor…

I dag har kokken erstattet den daglige frokostgrøten med pannekaker til stor begeistring hos oss fjellgeiter! På vei ned har vi et høyt og jevnt tempo. Luften blir bare bedre og bedre og det er en fornøyelse å puste inn den friske luften fylt med masse oksygen. Vi møter flere grupper som er på vei opp. Akkurat nå er jeg glad jeg ikke er en av dem, men jeg unner de virkelig den opplevelsen de har foran seg.

Ned i gaten venter kald øl og cola. Mmmmmm!!! Vi signerer oss ut og gjør oss klare for avslutningsseremonien med guidene og bærerne. I alt har 48 mann fulgt oss på turen. De har gjort en imponerende innsats med å bære opp alt vi har trengt på turen.

Så, jeg ser med langt blikk opp på Kilimanjaro og tenker: Fantastisk opplevelse, men nå er den toppen krysset av listen en gang for alle... det skal myyyyye til før jeg går opp dit igjen. Heldigvis glemmer jeg smerte fort, så jeg får vel aldri si aldri!

Asante Sana Kilimanjaro & Tanzania!

(Dette var et tilbakeblikk fra en av mine fantastiske turer. Denne turen gjennomførte jeg sommeren 2012)

lørdag 5. oktober 2013

Himalaya fra sykkelsete - del 2: Eventyrlandet Bhutan



Dette er en reiseskildring fra min tur i Bhutan, som er del 2 av min sykkeltur i Himalaya. Bhutan måles i brutto nasjonal LYKKE og er et lite kongedømme som først ble åpnet for turisme i 1961. Turismen er unik og det koster 200 USD per dag å oppholde seg i landet, noe som gjør Bhutan til verdens dyreste land å besøke. Derfor er det nesten garantert fri for backpackere her, i motsetning til Tibet og Nepal. I Bhutan er det forbudt å handle tobakk, risen er rød, menn går i tunika og peniser er tegnet på husveggene. Bhutan fasinerte meg veldig og fikk en helt spesiell plass i mitt hjerte…!



Ved grensebyen Phuentsoling møter vi vårt nye reisefølge; 3 herrer i kimono! Eller..., i hvert fall noe som ligner en tunika for menn som kalles Gho. Dette er nasjonaldrakten i Bhutan og man er pliktig til å bruke denne i alle offentlige sammenhenger, på skole eller på jobb. Damenes utgave heter Kira. 

Vi blir fraktet til hovedstaden Thimpu som har vært Bhutans hovedstad siden 1961 og er i dag verdens minste hovedstad. Hotellet vi skal bo på ligger rett utenfor byen opp i en ås med flott utsikt. 

Byggestilen er helt annerledes her enn i nabolandet India. Det bygges store hus i tre med kunstferdige dekorasjoner og utskjæringer, ofte krysset med et sverd på hvert hjørne eller over døren for å beskytte mot det onde. Skog, fjell og daler er nærmest uberørt av forurensing og kommersiell utnyttelse. Vår lokale guide, Ugyen, forteller at flere av fjelltoppene i Bhutan er hellige og dermed forbudt å bestige. Naturen her i Bhutan er i motsetning til Sikkim i India, mer lik norsk natur faktisk. Tror nok det kalde draget hjelper på den norske følelsen også. Vi sykler til det over 300 år gamle Tago klosteret, som er et av de mest imponerende i Bhutan. For å nå dette må vi gå ca 30 minutter til fots. Vi kommer midt i bønnestunden til munkene, men får allikevel tillatelse til å gå inn å se. Jeg får nesten gåsehud inne i klosteret der jeg ser munkene sitte å nynne i en transelignende tilstand. Det er fascinerende. 





Ettermiddagen bruker vi til å rusler rundt i Thimpu. Endelig en by med avslappet atmosfære. Thimpu er faktisk verdens eneste hovedstad uten trafikklys! Her dirigeres de få kryssene med veivende politimenn. Med et litt våkent blikk ser jeg at det henger chili overalt til tørking og senere på kvelden blir jeg presentert Bhutans spesialitet: Cheese Chili – og det er akkurat det det er: en gryte med chili i smeltet ost.  Maten i Bhutan er en drøm for vegetarianere. Grønnsaker i alle varianter. Jeg storkoser meg med alle disse rene gode smakene fra grønnsakene blandet med gode, ofte sterke sauser. Vi spiser også Bhutansk rød ris som er en ristype som kun dyrkes i Bhutan. I Thimpu kjøper jeg postkort som jeg skal sende hjem til noen få utvalgte.  Selv jeg skal ha et kort stemplet fra Bhutan i postkassen når jeg kommer hjem!

Neste morgen starter med frost på sykkelsete. Vi starter nedover noen kalde hundre meter, og det er hakket før neglesprett og vi må stoppe å varme oss underveis. Vel nede har solen fått et overtak og de varme klærne må av. Nå skal vi opp ca 1000 høydemeter og vi kommer til Dochu-La passet på 3088 moh, turens høyeste og desidert flotteste punkt. Her opp er det bygget 108 vakre stupaer og sammen med de 1000-talls bønneflagg som er her, og har du ikke mistet pusten etter å ha syklet i denne tynne luften, mister du den i hvert fall nå. 


Været er med oss og vi har krystallklar utsikt over fjellkjedene i øst Himalaya. Herfra ser du Masageng på 7194 moh som er nest største topp i Bhutan. Så bærer det nedover for tidenes lengste nedoverbakke for min del. Nå skal vi nedover nærmere 1800 høydemeter fordelt på 40 km! Jeg har hørt at i Bhutan dyrker de fruktbarheten, og det ser jeg nå. Husene er prydet med peniser i alle former og farger - akkurat som den mest naturligste sak i verden.
Vår 3. dag på sykkel i Bhutan går via Punaka Dzong. Dzong fungerer som administrasjonssenter, kloster, festning og brukes også ofte i forbindelse med festivaler. Punakha (1250 moh) var Bhutans hovedstad i 300 år. Den første kongen, Ugyen Wangchuck, ble kronet her i 1907. I dag er det munkene som benytter dette i vintermånedene.
Vi sykler forbi et lokalet marked og må stoppe opp å ta en titt. Her ser jeg endelig "Beetle nut" som bhutaneserne titt og ofte går å tygger på. Dette gjør at de får helt rødt spytt og ser igrunn til tider noe snåle ut da leppene også blir farget mørke røde...:)



Pga et gjestmildt klima og elvene Pho Chu (hun) og Mo Cho (han) er Punakha den aller mest fruktbare dalen i Bhutan. Vi sykler langs elven og får testet hvordan det føles å sykle over en hengebru på flere hundre meter. Det kiler i magen!  For å rekke dagens mål, blir vi busset ca 50 km før vi hiver oss på sykkelen igjen. Landskapet her er nesten litt trolsk. Det er skjegg på trærne og en sval kaldt vind kommer smygende. På toppen av passet er vi over 3000 moh og solen har gått ned. Det er et ord for det: Brrrr!!!! Bussen med de varme klærne var langt foran oss, så det var bare å bite tennene sammen. Vi ankom hotellet samtidig med bekmørket! Her kommer vel turens største overraskelse for min del. Her finnes ikke strøm og ikke varmt vann! Men vi serveres varmt te foran en glovarm peisovn. Jeg ble sittende ved denne ovnen helt til jeg skulle gå å legge meg på mitt 9 graders kalde rom! Jeg fikk varmeflaske – og det var kjærkomment!

Morgenen etter startes med en varm kopp te ute i solen. Og da ser jeg hvor fantastisk dette stedet er. Landsbyen vi er i nå, heter Phobjikha. Her overvintrer de sjeldne svarthalsede tranene som kommer fra høylandet i Tibet. Herfra skal vi videre til Paro (2280 moh). Her finner vi den største turistattraksjonen i Bhutan; Tiger Nest (Taktshang) klosteret. Dette er Bhutans høydepunkt, og får å komme må vi gå til fots i 1,5 time. Det er bratt og varmt. Klosteret i seg selv er ikke så stort, men beliggenheten er unik. Klosteret er bygget på en fjellskrent og å se dette klosteret klore seg fast til fjellhyllen over et 800 meter høyt stup ned til Parodalen er uslåelig. Klosteret ligger på 3120 moh og ble bygget for over 1000 år siden. På vei tilbake klarer jeg nesten ikke ta blikket fra dette stedet som alle munker har som mål å besøke minst en gang i livet. Tiger Nest er det helligste buddhistiske monumentet i Himalaya. Sagnet sier at Padmasbhava kom hit flygende på ryggen av en tiger, derav navnet ”tigerens rede”.

Alle reiser har en slutt - og desverre denne også! Menneskene, naturen, atmosfæren og levestilen i Bhutan har virkelig satt sine spor i meg! Aldri har et land før fasinert meg så mye. Jeg bare må tilbake hit en gang til! Og jeg føler meg så utrolig heldig som har fått muligheten til å oppleve dette landet! 

Vil du vite mer om Bhutan, så ta gjerne en titt på denne dokumentaren av Michael Pallin:


torsdag 3. oktober 2013

Himalaya fra sykkelsete - del 1: Sikkim (India)


I tillegg til å være lidenskapelig glad i å reise, har jeg en annen last… hekta på sykling! Så en kombo disse kan jo ikke bli annet en suverent. Her er min historie fra den beste sykkelturen ever!


Jeg aner ikke hva jeg har begitt meg utpå... Jeg har forgjeves prøvd å få med gudogenhvermannsen jeg kjenner, men sykkelferie får jeg teste ut selv!  (Jeg har jo ikke akkurat valgt verdens enkleste trasé).  Jeg hiver meg derfor på en tur med Hvitserk,  – så jeg trenger ikke tenke på annet enn bagasjen. Nå venter en ferie med 100% nytelse (i etterkant er det nok mer riktig å si 90% nytelse og 10% slit!)

Etter 2 døgn med flere transportetapper og overnattinger, ender jeg opp i Siliguri i Vest Bengal som er utgangspunktet for turen. I India er det alltid en festival og allerede før frokost hadde vi fått en liten sneakpeak på en av disse. Jeg var tydeligvis et spennende innslag på festivalen, for jeg ble overøst med gaver i form av både kaker, epler og diverse snacks. Etter frokost er jeg endelig klar for å hilse på min nye reisevenn: sykkelen! Her møter vi også vår lokale guide, Karma, samt vår bussjåfør Mr. Raju og hjelper Mr. Chandan. 

Kanchenjunga - for mange helt ukjent, men det er faktisk verdens 3. høyeste fjell!
Første destinasjon er Kurseong (1520 moh). Kurseong var i gamle dager en lekegrind for de rike og berømte i India. Noe av den beste Darjeelingteen dyrkes her. Vi sykler sakte oppover og oppover, ca 1200 høydemeter ligger bak meg. Og hver høydemeter er verdt sin pris i storslagen natur. Ville apekatter spretter rundt langs veikantene. Du hører stadig vekk "Namaste" fra veikanten der lokale står med et glis om munnen og vinker ivrig der vi tråkker forbi. I Kurseong overnatter vi på et hotell i gammel britisk kolonistil omgitt av frodige te plantasjer. Fra terrassen på hotellet nyter vi en kopp darjeeling te (selvfølgelig!) sammen med utsikten til Kanchenjunga, verdens 3. høyeste og Indias høyeste fjell (8586 moh).



Neste dag er det frokost kl 07:00 og jeg konstaterer kjapt at dette ikke er noen ferie for dovendyr. Vi skal fortsette stigningen videre opp til Darjeeling og vel ute på veien møter vi det kaotiske morgenrushet. Mye trafikk kombinert med ekstremt dårlig veistandard krever full konsentrasjon.  På veien raster vi i Ghum. Her finner du endestasjonen for  ”Darjeeling Toy Train”, som er den høyeste beliggende togstasjonen i India. ”Toy Train” er på UNESCO´s verdensarvliste og denne togreisen er kåret til en av verdens flotteste togreiser. Jeg sitter vel og merke ikke på toget, men jeg sykler eksakt samme trasé – så jeg er godt innenfor å si at jeg er på en av verdens vakreste sykkelreiser!

Toget snirkler seg oppover og det går ikke spesielt fort…, faktisk så klarer jeg å holde følge med toget et godt stykke – kappløp med toget faktisk! Og det var ikke bare jeg som syns dette var rasende festlig. Samtlige passasjerer knipset bilder av denne gale syklisten som syklet side om side med toget. Lurer på hvor mange kameraer jeg egentlig ble foreviget på? Jeg mistet nesten hørselen av dette stuntet da lokomotivet tutet omtrent hvert minutt! Og sånn i tilfelle du lurer: Toget vant kappløpet!

Vel fremme i Darjeeling åpenbarer det seg en koselig by, men preget av turisme. Hovedsakelig indiske reisende. Her får vi tid til litt shopping. Vi havner i en tebutikk og får smake te i alle varianter; grønn, sort, hvit, first flush og second flush og jeg vet ikke hvilken flush til slutt. Ble så høy på te at jeg gikk videre til en tekstilbutikk. Ble litt overrasket av kulden her oppe, så måtte spe på garderoben med et varmt pashmina sjal. Har en godt innøvd pruting, så til og med guiden Karma ble imponert!

Så, etter 2 dager med oppoversykling, sier det seg selv at det må jo komme en nedoverbakke. Så, fra Darjeeling regelrett stuper vi 1900 høydemeter i løpet av 25 km. Det er som et lite eventyr der små teplukkerdamer dukker opp fra intet. Utsikten tar pusten fra deg, så vakkert er det! Vel nede raster vi og  Karma gir oss litt info om neste destinasjon som er Kaluk. Jeg begynner å innse at sykling i Himalaya ikke er for de som har bakkeskrekk, for til Kaluk er det ennå 1300 høydemeter til… OPPOVER! Underveis i motbakkene trenger melkesyra seg på, men holder du blikket utover åsene som åpner seg etter hvert som du stiger, glemmer du fort at du er sliten. Nå er vi på tjukkeste bygda og her er det kuer, bondekoner, ristrapper og dovne hunder langs veiene og glade skolebarn på vei hjem – og du blir faktisk avslappet av å se hvor fantastisk det er her. Selv om vi ikke er mer enn 10 glade syklister, blir vi tatt imot som en stor gruppe hedersgjester. Vertskapet har sørget for underholdning i form av sang og dans som er typisk for Sikkim. Vi spiser hjemmelaget, lokal mat og stuper trøtte i seng. 
Dagen etter våkner vi opp til en majestetisk utsikt over Kanchenjunga. Det var mørkt da vi ankom hotellet kvelden før, så dette er morgenens overraskelse. Vi nyter utendørs frokost og dagens mål er Pelling. Veistandarden i India er nok kjent for de fleste, så det er tungt å sykle, men jeg elsker det. Selv om kroppen er sliten, er det moro å få utfordringene ved å sykle på så ujevnt og varierende underlag som gjørme, grus og store steiner gir. Pelling er et lite turiststed i Vest Sikkim, kjent for sine hellige innsjøer, gamle klostre og uberørt natur, og ikke minst utsikten mot Kanchenjunga. Vi bor rett utenfor Pelling og kvelden avsluttes med bål utendørs. Det varmer godt, for det er kaldt om kveldene når du befinner deg på rundt 2000 moh. 

Neste morgen våkner jeg helt av meg selv klokken 05:20! Umenneskelig tid å våkne opp på på ferie.  Under frokosten kommer jeg i snakk med et amerikansk ektepar. De hadde sett oss flere ganger underveis siden Darjeeling, og ville gjerne ha svar på et spm; ”Sykler dere oppoverbakkene også”?


Dagen etter sykler vi til Yuksom (1680 moh) som er neste destinasjon, og dette var den første hovedstaden i Sikkim. Det er et knøttlite sted, men et populært utgangspunkt for trekkingturer i dette området. Her møter jeg min første yakokse. Det er utrolig flotte dyr som brukes til trekking. Yakoksene trives best på høyder over 3000 moh pga den varme og tykke pelsen. Jeg innser nå den store fordelen av sykkelferie; du kommer veldig tett innpå lokalmiljøet og naturen.



Videre skal vi til Ravangla (2070 moh), som er det nest viktigste administrative senteret i Sikkim. Denne gangen ser vi tilbake til Pelling, og nå føles det veldig bra å vite at den strekningen er tilbakelagt. Det er fortsatt like fascinerende å se utover dalene med alle ristrappene. Vi skal bo på ca 1850 moh og de siste 100 høydemeterene blir vi kjørt opp med jeep. Vi bor i noen hyggelig småhytter. Strømmen går titt og ofte og varmtvannet er borte. Men etter en lang dag på sykkelen er kroppen både seig og møkkete, så dusje må jeg - varmtvann eller ei. På kvelden fyres det opp bål inne (!!) i hovedhuset og røyken siver ut igjennom stråtakene. Karma er oppvokst i dette området og vertinnen her er faktisk hans barndomsvenninne. Vi spør om han bruker å besøke familien sin når han er her, men vi får vite at det er 1,5 time å gå fra veien. Og jeg som trodde vi allerede var langt utenfor allfarvei!

Nesten hver morgen har vi blitt vekket med servering av te og frukt på døren! For en luksus! I dag er det overskyet og man merker de store temperaturforskjellene Himalaya byr på. I dag er det både fleece og vindjakke som teller (note to myself: husk mer varmt tøy neste gang!). Vi sykler milevis gjennom teplantasjer og jeg skjønner nå omfanget av teindustrien i India. På veien besøker vi en tefabrikk og får være med på åpningen av en café tilhørende denne fabrikken. Vi ble servert samosa, den lokale spesialiteten momo og fikk med oss en buddhistisk åpningsseremoni. Dette var nok like gjevt for vertskapet som for gjestene. Dagens stopp er Rumtek (1700 moh). Vi kjører buss det siste stykket. Veien er så bratte og kronglete at jeg tenker jeg aldri mer skal klage over veiene hjemme! Vår fantastiske bussjåfør får oss helskinnet opp til hotellet. Her skal vi ha en hviledag og overnatter her i 2 døgn.
Hviledagen bruker vi i Gangtok, en liten busstur fra Rumtek. Gangtok er hovedstaden i Sikkim med 50.000 innbyggere. Dette er ikke hva du forventer av en indisk by. Her er det rent og ryddig. Det er en lang gågate i byen med fine butikker ispedd typiske indiske boder. Jeg bemerker at mange av husene er malt grønne, og Karma forteller at Sikkim vil fremstå som ”green & clean”. Her er det faktisk satt opp skilter som sier at det er forbudt å røyke og å spytte (!). 
Jeg har stått opp i tide og utide og sett soloppganger og solnedganger. Spist de beste og mest fargerike retter du kan tenke deg med spennende og smaksfulle krydder. Jeg har syklet, svettet og følt meg som en filmstjerne på tur (for som vestlig turist på sykkel i dette området er du et ganske spennende objekt!)... og servicen har vært upåklagelig. Hvert sted har sin sjarm og får sin egen plass i mitt hjerte. 
 
Siste dagen her i India er vi er innom Kalimpong (1250 moh), og hver nye by vi forserer er en opplevelse i seg selv. Videre herfra er trafikken her er så stor at skal du sykle her, så gjør du det med livet som innsats. Vi busser derfor helt ned i lavlandet og overnatter i Jaldaparta før vi skal fortsette neste transportetappe til Phuntsoling som er hovedinnfartsåren til Bhutan. Det er siste dagen i India før vi skal videre til eventyrlandet Bhutan.




(Sykkelturen videre i Bhutan vil du kunne lese om i del 2 av ”Himalaya fra sykkelsete”)